Muligheter, håp og tro

Jeg skulle gjerne startet dette innlegget med en velkomst til det nye året, full av forhåpninger og iver om alt det som venter. Jeg kunne ha lagt ut om forsetter jeg ønsker å fullføre og mål jeg er motivert for å nå i løpet av året, men det begynner å bli i seneste laget for dette. Dagene har rast av sted og jeg står ikke lenger i januar med snø opp til anklene. Det er like før maimåned trer til, like før knopper slår ut i blomst og pollenallergikerne møter sin verste årstid. Det er ikke lenger bare å snakke om alt som skal gjøres fremover, men på god tid til å være i gang med å gjennomføre dem også.

I starten av året var jeg fullstendig klar over hva denne tiden ville innebære. Det ville være mange muligheter, mål og store milepæler som skulle nås - men mest av alt være en tid preget av usikkerhet. Jeg visste lite om hvor jeg skulle bo, hvor, når eller om jeg kom til å få en jobb, og hva den ville gå ut på. På denne tiden er det noe av denne usikkerheten som har blitt erstattet med tryggere alternativer, men enda er det mye som må overlates til tilfeldigheter, skjebne og iherdig innsats.

Alt ordner seg. Det er noe å se frem til. Et av forsettene for det ferske året var å bidra mer til innhold på nettopp denne bloggen. Som du kanskje ser, har dette forsettet vært glemt, gjemt og fortrengt i mer enn en håndfull måneder. Det er allikevel ikke for sent med å gjøre et forsøk for at dette skal endre seg. Tross alt, er det fortsatt bare april.

Endelig helg

Jeg våknet opp til følelsen av at det var mandag. Morgenoppgavene på jobb minnet om en typisk mandag, men noen kom litt senere til å påpeke at det snart var fredag – og snart en etterlengtet helg. Dagene går inn i hverandre, jeg har mistet ukefølelsen og veggkalenderen er den eneste jeg kan stole på.  Dette året er jeg nemlig min egen sjef over tiden. Syv dager i uken –tjuefire timer i døgnet står jeg rimelig fritt til å gjøre hva jeg vil – med noen få unntak. Jeg må fortsatt møte opp til vaktene jeg har på jobb. Det kan nesten virke litt overveldende med en slik mengde av frihet, men selv om det gir åpent spillerom og en favn av muligheter, er realiteten at tiden må brukes fornuftig. Et sted i fremtiden står en tidsfrist, og det er mye som skal leses, tolkes, undersøkes og skrives før den dagen kommer. Det krever struktur og egendisiplin. Nå som vi går mot helg, blir det for min del uten et sukk over at arbeidsuken er over. Ofte er det i helgene at jeg arbeider mest. Skillet mellom lørdag og onsdag er derfor minimal. En vakker dag vil jeg stå med samme gleden over fredag som de fleste andre, og holde helgen hellig til å gjøre sånt man ikke får gjort for mye av ellers i uken; nyte, oppleve, slappe av! Jeg mistenker at det kan bli en stund til... 

Juletre i oktober

Oktober nærmer seg slutten og tiden er inne for å kle seg ut som noe helt annet enn det man egentlig er. Jeg er ute i siste liten i år også. Fjorårets spontane idè om å være søppel på Halloween er oppbrukt og kastet. Alternativene som gjenstår er ikke mange, og enda færre henger det i skapet.

En stund ser det ganske håpløst ut. Men innerst i skapet, nederst i en kasse og nesten glemt ligger det som skal bli kveldens antrekk. Juletrekjolen. Den grønne og glitrende kjolen har vært med på hvert bidige flyttelass siden den ble sydd om og brukt første gang på en munter julefest. Jeg var sikker på at den en dag ville komme til nytte igjen. I seks lange år har den ventet på en ny anledning til å glitre. Dette er dagen.

I løpet av kvelden snubler jeg i en busk, som viser seg å være en venninne. Det vrimler av pirater, og hekser, engler, klovner og andre udefinerbare skikkelser. En presang er ute og vandrer, men han får ikke ligge under mitt tre. Etter en kort aften på vift gjennom to kommuner viser det seg å være nok. Antrekket lukter smått av mugg og etterlater seg et fint spor av sølvstjerner og dryss der jeg går. Tidens tann og brutal lagring har satt sitt preg. Det kan se ut som om juletrekjolens glansdager (!) er over, for godt.

Neste år skal jeg være kortstokk.

Veien hjem en oktobernatt

Et siste glimt av juletrekjolen (og rotet som oppstod under letingen av den)

Høst i Tokyo

Høsten er på sitt beste når naturen eksploderer i en overveldende og fargerikt prakt. For noen dager siden vandret jeg gjennom Slottsparken, fortsatt med trillekoffert på slep, og beundret en slik høstdag i lyset fra en lav formiddagssol. I morges stod trærne strippet og nakne igjen, under lå løvet fargeløst og visnet. I Tokyos travle gater var det lite som vitnet om årstiden som var i anmarsj, med temperaturer som kan minne en nordmann om en riktig god sommer. Det var først når man søkte tilflukt i en av de mange parkene, at man kunne se tegn til høst.

Analfabet

Vasker vi klærne med skyllemiddel eller vaskepulver? Er det fuktighetskrem Kamilla smører inn kroppen med, eller er det såpe? Vi vet ikke.

En reise til Japan er et innblikk i livet som analfabet. Hverdagen blir straks mer utfordrende når man ikke lenger kan navigere seg frem med selv den enkleste informasjon - når man ikke lenger kan lese. Skilt og reklame står skrevet på japansk, med uforståelige tegn. Produktinformasjon og kart blir umulig å tyde. Man vet ikke lenger hva man kjøper, hvor man er eller hvordan man skal komme seg videre. Alt stopper opp. Det er hverdagen til en analfabet. Det viser hvor avhengig vi er av å kunne tyde den informasjonen vi har rundt oss, selv for å få til de minste ting.

Det er allikevel ikke helt håpløst. Det finnes produkter med enkelte engelske ord. Cornflakes har det samme designet her som i resten av verden. Menyene på restauranten har ofte rikelig med bilder. Og innimellom hjelper det å spørre en lokal, som med glede hjelper, hvis den forstår hva vi trenger hjelp til å  forstå.

Info til alle med matallergi

Mest sannsynlig cornflakes

Panikk - i siste liten

Beundret flamingoer i dyreparken. Check!

Med ett går det opp for oss at dagen vi har gått og ventet og lengtet etter, er skremmende og gledelig nær. Om et døgn er hjemreisen en realiet, og Tokyo et tilbakelagt kapittel. Det er nå det gjelder! For igjen står alle de tingene vi pent har utsatt, inntil videre. Det er ingen tid å miste.

En mild panikk brer seg i kroppen. Det er mange punkter igjen på listen over ting vi skulle teste under oppholder i Japan. Rikelig av tid har blitt til hastverk. Den siste uken har på et umerkelig vis passert. Vi skulle smake på de underlige konfekt-kulene ingen aner hva er. Jeg har stålsatt meg for å prøve bidet-funksjonen på toalettene, for å se om det er like avhengighetsskapende som påstandene sier. Vi skulle besøke et Slot-eri og spille bort tusenvis av yen, og drikke sake til det svartnet.

Det er heldigvis mye vi har gjennomført og krysset av. I Shimo-Kitazawa har vi gått i ring til vi ble svimle og ofte er det ved ren tilfeldigheter at vi har snublet over de mest sjarmerende spisesteder. Mer enn noe annet har vi investert tid i å se på fottøy, det er ikke få av skobutikker i Tokyo. Flere dager har gått til grundige undersøkelser rundt hvilke sko broren til Kamilla skal få (familien hennes lider åpenbart av et ustanselig behov etter joggesko). En kveld kjørte vi fullstappet t-bane og måtte dyttes inn for å få plass på vognen. Og jeg har personlig vært vitne til at Kamilla har smakt på så mangt, både av ting vi vet - og ikke vet - hva er. Noe har kommet opp, det meste har gått ned.

Alt hva vi ikke får gjort nå kan vente til neste gang. En vakker dag, muligens i fjern fremtid, skal vi vende tilbake til denne travle, folksomme storbyen og ikke minst utforske resten av Japan.

Se havet, i Kamakura. Check!

Besøkt vintagebutikker i Shimo-Kitawava. Check!

Kjøpt en brukt jakke og ta med hjem. Check!

Hjemlengsel

Å krysse veien her er som å ta kappgang på 60 metern. 

Sola slipper sjelden til mellom himmelhøye skyskrapere

Jeg lengter hjem, allerede. Hjem til de som står meg nær, til rutiner og gjøremål, til det som er kjent og kjært. Nå har jeg bodd i koffert lenge nok.

Det tok ikke lang tid før den kom snikende. Hjemlengselen. Borte kan være innmari bra, men hjemme viser seg ofte å være enda bedre. Det er et gode å kunne ta seg fri og reise av sted på denne måten, spise daglig på restaurant, gjøre ting i ferie-tempo. For en stund. Etter tre uker er det tungvint å ha garderoben i en koffert på gulvet og det er trangt nok å bo tre i en spartansk ett-roms leilighet. Jeg kjenner savnet etter å kunne tilberede maten selv, på mitt eget kjøkken, fremfor å få den ferdig servert hver eneste dag med ris som hovedingrediens. Jeg husker ikke lenger hvordan det er å ha privatliv, en time for seg selv, og det er bare når jeg er på badet at jeg får være alene (men ikke alltid).

Det er egentlig ikke så ille som det høres ut som. Hjemreisen er like rundt hjørnet. Nå vil jeg hjem, til alt det mas og stress jeg reiste fra. Men når vi først står der og kjenner den bitende kulden av høst, og må tilbake til hverdagen, med jobb og skolearbeid, kan det tenkes at det er nettopp tilbake hit vi da ønsker oss. De siste dagene i Tokyo skal nytes til det fulle. For snart nok er denne reisen brått over.